Tilbake til hverdagen...

Jeg har lenge tenkt på hvordan jeg skulle avslutte denne bloggen...
Hva jeg skal oppsummere med og hva jeg skal si har vært det beste.

DET ER IKKE ENKELT ! Hverken å avslutte eller oppsummere.
De tre ukene jeg hadde i Genève er noe av det flotteste jeg har opplevd. Både faglig, sosialt og personlig. Jeg lærte enormt mye, jeg opplevde mye og jeg sitter igjen med tanker og nyvunnen kunnskap som jeg tror både har og kommer til å endre hvem jeg er.

Jeg unner alle som har et engasjement for både nasjonal fagofreningspolitikk og internasjonal politikk å oppleve det samme som meg. Det å utvide horisontene både hva gjelder andres nasjonale utfordringer og det å forsøke å se sammenhengen i internasjonal politikk tror jeg er med på å forsterke evnen til å se helhet og akkurat det kan man dra ned til hvilket nivå som helst. Man trenger ikke jobbe internasjonalt for å ta ibruk samarbeidsmekanismer man ser virke internasjonalt. Av og til kan man vel føle at som representant for arbeidstakerne så er man like uenig med arbeidsgiver som det man opplevde i de store saler i FN. Men det finnes løsninger, det finnes muligheter- ALT GÅR :)
Jeg ble imponert over løsningsvilljen jeg opplevde- jeg håper å dra med meg akkurat den erfaringen mest-

Alle som har fått lyst å oppleve det samme, allt som tenker dette kan være noe for meg-
ikke nøl med å ta kontakt- jeg formidler gjerne flere opplevelser og tanker jeg har etter disse ukene.

Jeg er ihvertfall superglad for at en fantastisk organisasjonssjef i PF sa til meg da jeg nølte med å søke- Prøv Unn ! Dette passer deg-
Jeg skylder han en fantastisk gave for å ha overtalt meg til å søke og dermed oppleve noe at det beste i mitt liv :)

Takk til alle som har fulgt meg- takk til alle som har kommet med tilbakemeldinger og takk for at det finnes så mange gode av dere :)

unnalma

Åååå for en helg... :)

Det har vært en travel, men lat helg...så bloggen har vært nedprioritert. Men nå er vi tilbake i lille vakre bedagelige Rolle utenfor Genève og har falt inn i en nedstresset modus der hovedoppgaven nå er å skrive ferdig grupperapporten og fremføre denne muntlig på onsdag.

Men altså helgen-
Fredag var siste dag i FN og ILO og jeg må innrømme det var uventet vemodig å gå ned flaggalleen for siste gang.. kanskje noensinne?
Om kvelden satt vi nok en gang i bakhagen på hotellet og sang, kjekat og snuste på en flaske rosè.
Jeg tror aldri i mitt liv jeg har ledd så mye og godt som jeg har disse to ukene :)

Lørdag skulle vi endelig dra til den anbefalte byen Annecy i Frankrike.Johan "resledare" hadde planlagt dette en uke- men oppdaget idet vi skulle gå at bussen ikke gikk 0845, men 0815.. Vi rakk det, og positive som vi er, så selv halvsvette, andpustne og forvirret- innså vi at det er slike ting som lager de gode historiene :)

Men det spilte ingen rolle- vi kom til Annecy- og himmel og hav..for en vakker by ! Ikke selve byen, men gamle byen ! Trange smug, snirklende kanaler, skjeve hus, duftende blomster og uteserveringer som slåss om små fortauskanter og skjeve brostein. Shopping på jentene, frokost i tre runder på guttene. Noen ble sittende i parken, mens andre prøvde badetemperaturen i Lake de Annecy..brevann der og...ihaa..

Selv ikke franskmenn som ikke vet det finnes andre språk enn fransk kunne ødelegge en god middag med maleriomgivelser. Annecy anbefales på det aller varmeste !
Hjemme i Genève ble det jaggu meg en tur på stamstedet Pickwick og deretter test av byens mikrobryggeri. 10-liter var en ny opplevelse..
Søndag ble dedikert total avslapning- sol og bad i parken- og middag på Cafè de Paris- der de bare serverer Entrecote med originalsausen fra restaurantens navn.. Mmmmmmm
Så nisatt vi i hagen på hotellet bare fordi det var den siste gangen vi gjorde det.

Nå er vi kommet til ROlle som sagt, og her skal vi være til fredag- skrive ferdig oppgave, fremføre den for hverandre, følge fotballVM, ta en båttur til Frankrike og passe på å nyte de siste dagene som denne "exceptional group" som vi er..Ingen tør egentlig tenke på torsdagkveld og fredag enda..Vi nekter !

Bloggen nærmer seg også slutten- håper du har likt å følge med, uansett om alt har vært forståelig eller ikke. Er glad for alle tilbakemeldinger jeg har fått- dette er noe jeg aldri har gjort før.

Vi hørs- Alma

FAGFORENING- en kamp på liv og død..

Minst 101 fagforeningsmedlemmer ble drept i 2009.
Av disse var 48 fra Columbia..
Tusenvis er blitt banket opp.
Tusenvis er fengslet.
Tusenvis har mistet jobben fordi de forsøker å organisere seg.
Tusenvis tør ikke si fra om det som skjer..

Tusenvis vil aldri noensinne vite hva rettigheter er..

ILOs konvensjon nummer 87 "Freedom of association and Protection of the right to organise"-
er den konvensjonen det brukes mest tid på på konferansene.
11 av 25 land på "The list of shame" er der fordi de ikke overholder denne konvensjonen. Historiene som blir fortalt er så langt fra egne opplevelser at man ikke kan forestille seg hvordan det er- selv om man virkelig forsøker.

Hvorfor er denne konvensjonen så viktig?
Fordi dersom det ikke er fri organisering så faller hele grunnlaget for denne konferansen bort. Det viktige trepartssamarbeidet vil aldri fungere som det dersom det bare er to parter og den tredje er en truet part som gjør som nummer to vil.
Vi opplever fagforeninger som støtter sine regjeringer og sier at det som blir rapportert om landet ikke stemmer. Når vi spør noen om hvordan det går ann får vi til svar at det er statlige fagforeninger og til og med representanter for regjering som kalles fagforeningsansatte.

Hvem skal si fra om urettferdighet dersom det er de ansvarlige for urettferdigheten som skal si noe om det?
Hvem skal si fra om urettferdighet dersom det er de som må betale for å endre det som skal si noe om det?
Hvem skal si fra om urettferdighet dersom det er som er ansvarlig for å endre den skal si noe om det?

Det skal bli fint å komme hjem til min verden der man som oftes blir hørt på og ikke trenger være redd for å si fra. Jeg skulle ønske flere hadde det sånn.

Jeg håper det for hver eneste konferanse er flere som får det som meg.
Jeg er sikker på at det er det. Jeg er sikker på at dette hjelper.
Keep up the good work brothers and sisters- I do believe !


Og ja - vi sang av full hals i dag- det har aldri funket så bra på øvelsene- og på siste vers var det ikke fritt for at mange av oss fikk både gåshud og klump i halsen når hele salen klappet takten og viste tommelen opp :) Et vers til og jeg hadde stått der som en fontene..
Og da ble det ekstra vemodig da jeg gikk nedover flaggallèen til FN i dag...kanskje for siste gang.. Og når jeg kom på demonstrasjonsplassen nedenfor- og massevis av barn sang og sendte opp ballonger i kampen for å avskaffe barnearbeid.....da måtte jeg finne fram solbrillene og tenke på noe helt annet- som fotballVM eller annet som visstnok startet i dag..

PICKNICK I PARKEN

Det nærmer seg slutten av oppholdet i Genève.. Neste uke er det oppsummering og skriving av oppgave i Rolle utenfor Genève. Vi avslutter der vi startet, og selv om det betyr at det nærmer seg slutten så gleder jeg meg til å komme ut til Rolle igjen. Jeg liker Genève utrolig godt- trives i byfølelsen, atmosfæren og det å alltid være på vei til noe- men Rolle er bare så hærlig sjarmerende at jeg tror alle gleder seg til det :)

Dagen i dag har vært litt hit og dit med forelesninger og eget grupparbeid- man merker at det nærmer seg det å skulle presentere det man er her for å finne ut av. Det som er så frustrerende er derimot at jo mer jeg forsøker å finne ut av, jo mer vil jeg finne ut, og jo mer vil jeg skrive om og jo enda mer må jeg finne ut !! Det er som en evig runddans i kunnskap og tanker som bare svirrer rundt meg i kort nok avstand til at jeg kan finne ut av det...om jeg bare rekker... Skjønner forvirringen eller?? Og akkurat handler det mest om å klare å lage en rapport som er kort nok til at noen skal ha lyst å lese den..

Vi har avsluttet dagen med en ny picknick i parken- rundt 20 gode venner, ost,kjeks, frukt, vin og gitar- bad i godkaldt Genèvevann og engasjerte diskusjoner om det nordiske språk. Livet kunne vært verre :)

I morgen skal vi synge for hele "Workers Group" klokka 0900... Det vil da si alle som er delegater fra arbeidtagersiden fra alle ILO-medlemslandene.. Det er visstnok en tradisjon at Genèveskolen gjør det- men jeg vet rektor er bekymret og jeg skjønner han..Vi har valgt en sang fra "Les Miserables" som ingen kunne fra før- og jeg tror jeg desverre kan si at selv etter to kvelders øving så kan flertallet av oss den fortsatt ikke..
Det er igrunnen greit at det da er vår siste dag her på konferansen :)

Rapport, men ikke lydklipp vil komme etterhvert..


Alma

BARNEARBEID OG KENYANSK POLITI

Noen dager er fulle av inntrykk..
I går var en slik dag.
Først nye møter i applikasjonskomiteen hvor Costa Rica og Egypt måtte svare for hvorfor de ikke går med på kollektive avtaler eller muligheten til å streike. De som forsøker seg på en streik blir arrestert, fengslet og mister jobben.

Deretter hadde jeg og Åshild fra UNIO og et par damer fra LO et møte med en delegat fra Kenyas fagforening COTU som best kan sammenlignes med LO her hjemme. COTU ønsker å få organisere politiet i Kenya, men får ikke lov av styresmaktene. Nå har de en sak oppe i høyesterett og ønsker å legge frem hvordan politiet er fagorganisert i andre land. De har vært i Sør-Afrika og ønsker også å se på et vest-europeisk land og da ble Norge anbefalt av ILO fordi vi tydeligvis har et rykte om å ha en sterk og god politifagforening ! Det er jo ganske så fint å høre :)

Så nå er vi i gang med å planlegge at de skal få besøke oss her i Norge og se på både hvordan styresmakter og rettsapparatet jobber- samt besøke både politiet og PF og se hvordan vi jobber. De var ihvertfall veldig imponert over det vi presenterte fra PF denne gangen. Spennende. Og utrolig artig dersom vi kan være med å få dannet en søsterforening i Kenya !

Vi hadde deretter foredrag både om hvordan ILO jobber mot diskriminering av kjønn og deretter om IPEC- som er et program som jobber for å avskaffe barnearbeid.
Det er store og uforståelige tall som presenteres- og det skal ikke mange bilder eller ekspempler til før man nok en gang skjønner hvor priviligerte vi er oppe i vårt lille land.
Det er anslått at det er rundt 225 millioner barn som blir tvunget til å jobbe i verden i dag. Av de så jobber 115 millioner med såkalt "hazardious work".
60 % av disse jobber i jordbruk- ofte med utstyr og maskiner som er langt unna hva vi tenker med sikkerhet på arbeidsplassen. HMS er et ukjent begrep i de fleste områder i verden..
Av disse barna dør rundt 22 000 barn pr år mens de utfører dette arbeidet..
Det er en norsk småby pr år det...

Og før inntrykkene tok oss helt- måtte vi haste hjem til hotellet og ta på oss det fineste vi hadde med for å gå på middag med de nordiske delegatene som er på konferansen.
En hyggelig og nok en gang opplysende kveld- på vårt bord hadde vi Trine Lise Sundnes fra LONorge til bords- hun sitter i styret i ILO for Norden og etter flere møter med henne så imponerer hun med både mye kunnskap, tydelighet og samtidig den nødvendige følelesesmessige troen på at dette virkelig nytter.
Jeg tror mange tenkte litt på det etter at hun holdt sin tale under middagen...

Nå er det en ny dag og vi har en del forelesninger og annet på programmet. Ting skjer :)

CU
UnnAlma

Nok en spennende, lang og varm dag i ILO..

Jeg lærer stadig noe nytt:)
I dag har vi hatt foredrag om forholdet mellom ILO og EU. Som man kunne sagt det på facebook-språk "EU og ILO er i et forhold, det er komplisert"-
Bare sånn med en gang- i tilfelle noen som virkelig forstår seg på dette leser bloggen- det er mye bra samarbeid og EU jobber godt med å følge opp at ILOs kjernekonvensjoner skal bli implementert og overholdt i land utenfor EU. Det er forholdet til egene medlemsland jeg føler er litt komplisert..
Vi er en ivrig gruppe- og alle som foreleser for oss får kjørt seg og må svare for seg.
Mari fra Finland har fortsatt den beste anklagen da hun ba om et svar fra WTO og kalte svaret "That was a lame excuse.." :)

Så har det vært å fortsette å følge apllikasjonskomiteen og listen over land som ikke gjør som de har lovet. I dag blant annet HviteRussland, Ukraina, Burundi og Canada.
Dette er det aller nærmeste man kommer til en internasjonal arbeidsrettsdomstol. Og siden dette er den eneste FN-organisasjonen som har en trepartsdialog- så er det kun her at arbeidestagernes stemme blir direkte hørt. Her kan man direkte anklage regjeringer for urettemssige fengslinger, drap og trusler og bli lyttet til av en samlet verden. Det er imponerende og jeg må innrømme at jeg føler det hele ganske så mektig.
Når jeg ser rundt meg i denne maurtuen av mennesker, i alle størrelser og farger, fra afrikanske fargerike drakter til konservativ kontorstil (les meg), høre språk man ikke har en aning om hvor kommer fra og leser navnskilt man ikke har en sjans til å uttale- så er det lov å tenke at dette virkelig utgjør en forskjell. At man er med på noe som hjelper. At rundt meg skapes tanker og ideer om en bedre fremtid.

Og før jeg rekker å bli helt frelst- så kommer det et støtteinnlegg til en regjering- fra et land man vet de er i allianse med, og deretter et land som støtter det samme regimet, og så blir man minnet på at det også handler om å holde seg inne med de rette, vise hvem man støtter og "What`s in it for me..."
Men det minner meg jo om politikk som ikke bestandig er helt ukjent selv i vår lille trygge boble hjemme, og så skjønner jeg at med den rette balansen så er man likevel med på noe som hjelper..

Men det var den dagen - nå skal jeg ned i hagen på hotellet- John Ola har kjøpt en gitar og vi må øve inn en sang som skal synges på delegatmiddagen i morgen og deretter i "Full Workers Group" på fredag... Så kan man jo lure på om det skaper mere fred enn konflikt den dagen :)

So long- takk til alle som følger med og alle hilsninger.
UnnAlma